Klassekampen: Lunsj i sakristiet

Imponerende myndig og konkret om døden.

For fem års tid siden deltok Geir Gulliksen og jeg i en diskusjon i regi av Stockholm Poesifestival. Han etterlyste at poeter skrev dikt med kvaliteter som gjorde dem anvendelige til opplesning i begravelser. Dikt for anledningen. Det er en sånn etterlysning som kan sette en rak støkk i en poesileser. Den slenger på bordet en anledning til å måle dikt man setter pris på, opp mot tenkte reaksjoner fra avdødes tanter, onkler, fillegrandoldtippsøster med flere, naboer, bygda, som alle har sine generasjonsspesifikke fornemmelser for velegnede ord og taushet. Hvis du syns dette er et lystig skue, så vær så god, og med gravøl attåt.
Jeg kom til å tenke på diskusjonen da jeg leste Tyra Teodora Tronstads debut, den helt strålende diktsamlingen «Mandag morgen står de døde i kø». Født i 1972 er Tronstad en moden debutant, og diktene bortimot uten nybegynnerfeil. De er personlige og byr på poeten uten å bli private. Tronstad har arbeidet som gravferdskonsulent i et begravelsesbyrå, og mange av diktene bærer preg av arbeidserfaringene.
Temaet er fullt av fallgruver, bokstavelig talt. Som leser nærmer man seg boka med en følelse nesten av medlidenhet for en som har gjort det så vanskelig for seg. Det skal raskt vise seg å være et bortkastet forbehold. Hun nærmer seg temaet på en så konkret og myndig måte at jeg imponeres. Tittelen indikerer at håndteringen av de døde inngår i arbeidslivets syklus. Døden er verken plagsomt metafysisk eller patetisk, den hensetter ikke i dyster John Donnesk meditasjon, eller gjør det motsatte: omtaler døden på en triviell, lavkomisk måte. Ufarliggjøring er et virkemiddel som stiller høye krav til stilistisk beherskelse. Selv den ellers så rappkjefta Hamlet meldte pass da han hørte kirkegårdsgravernes muntre tralling: «Has this fellow no feeling of his business? A sings in grave-making.»
«Jeg spiser matpakka i sakristiet./ To skiver med ost under andre salme./ Slik tar jeg avskjed med en vanlig mann.// Han lot seg ikke så lett dandere./ Det var umulig å lukke det ene øyet, jeg fikk ikke vridd/ på den skjeve nesa […] Idet venner synger/ ikke en spurv til jorden/ flyr ei mager gås forbi». Slik, på en hårfin grense av lunsj, lytekomikk og kontraster danderes den døde og avskjeden i all sitt alvor, uten ulidelig alvor, mens livet går videre utenfor. Hun nærmer seg temaet med nødvendig balanse og uredd formuleringslyst. Språket er enkelt, men ikke spenningsløst.
Posisjonen vis-à-vis de sørgende og de døde veksler mellom å delta og å betrakte. Mest det siste, men aldri uten empati og innlevelse. Et dikt beskriver en sørgende som setter gravkonsulenten på prøve med sine krav om nedtoning og tilforlatelighet:
Hun sier at hun ikke vil ha noen gravstein
Hun sier at det holder med ei gjenglemt vannkanne
Jeg skriver det ned: ei gjenglemt vannkanne.
Jeg vet ikke hvordan jeg glemmer ei kanne.
Om jeg må miste den først,
eller dra av prislappen først.
Hun sier det er fint hvis det kryper smådyr inn i tuten
og at en edderkopp gjerne må henge midt i hanken.
- Og ikke jag den, sier hun. - Den er en enøyd beskjed.
Det er scenisk, de innskutte replikkene gir veldig fin flyt. Perspektivet er muntert og åpent og til å få frysninger av.
Dikt for sørgende er en sjanger som krever et gehør for de store nyansene, livets store kontraster, motet til å si noe «stort», eller til å ta det store ned uten å ofre det. I fjor høst utga en medieprest ei bok myntet på sørgersegmentet. På sine hjemmesider foreslår Human-Etisk Forbund diktopplesing av kanoniserte poeter ved båren, upåklagelige dikt. Men skriver poeter i vår tid også dikt som er egnet til lesing ved båra? Et litt for omfattende spørsmål, men Tyra Teodora Tronstad kan leses inn i den diskusjonen.

Espen Stueland
Publisert i Klassekampen 12. januar 2008.

Vårt Land: En fot i hvert rike

I Tyra Teodora Tronstads dikt sitter de døde og de levende side om side på t-banen.

Dikt om døden nærmest ber om svulstighet. Slik er det ikke hos debutanten Tyra Teodora Tronstad. Hun har vært gravferdskonsulent, og denne høyst fysiske befatningen med det ugripelige preger diktene hennes på en gledelig forvirrende måte.

Dødens nærvær. I Tronstads dikt er døden et nærvær, noe man kanskje prøver å ignorere, men som kommer og går like fort og ubestemmelig som øyet på refleks eller i vandrende tanke finner et annet festepunkt. Der oppstår koblinger, eller rettere sagt, der fjernes lag, som lar oss se at livet og døden går hånd i hånd. Ikke bare det, de er til forveksling like.

Og i utkanten står de døde. Hele tiden. Rolige og tause. Det slår meg: Hvorfor er ikke de meg? Hvorfor er ikke jeg en av dem? Kanskje fordi jeg føler en uro over dette nærværet? Eller er det nettopp det det er å dø?

/Ved et ulykkestilfelle døde du
mens jeg fikk leve videre, tror jeg, på en betingelse:
At ingenting blir stilt opp i klarhet
eller ordnet lys./

Tronstads død er levende, men blind. Den er her, men passiv. Hun anerkjenner tilfeldighetens uregjerlighet og tankens utilstrekkelighet. Hun skaper en kontrast mellom liv og død som er absolutt, men forsvinnende liten. I dette myrlandet kommer setninger og vers som skjærer gjennom tåken, glimt av lys, rykk av pust, doble hjerteslag:

/Bare spadetak høres.
Den eneste som snakker,
er den lille lykta på graven
ved siden av:
Du må huske at selvmord
er like virkelig som alt annet./

Humor og sorg. Tronstads erfaringer som gravferdskonsulent bærer samlingen med humor og sorg. Det er som om hun har tilbragt tid i de dødes korridorer og nå vil fortelle hva hun har sett, i et språk som delvis tilhører de levende og delvis de døde, eller sovende, eller kanskje er det slumre de gjør som oss, med samme ubestemmelige virkelighet sekundet før øynene går opp, med en fot i hver verden, ett ord fra hvert språk, til vi står der alt og ingen ting er gjennomsiktig og sant.

Dette ingenmannslandet får følge av en rekke dikt som er lagt til reisen og t-banens like uvirkelige verden. Det er også et venterom, en mellomstasjon som gir ekko av dødens stillhet.
/T-banen stanser midt i fjellet
Folk slår opp øynene og husker alt./

Sterk debut. Diktene rundt døden er nok en god del sterkere enn de rundt reisen. Samtidig låner de sin kraft til reisen, slik at de utfyller hverandre i en meningsfull helhet. Samlingen under ett beholder en fot i hvert sitt rike, døden og livet, uten at det egentlig er mulig å avgjøre hvilket som er det ene eller det andre, de levende sitt eller de døde sitt.

Tronstad har en presis og fin stemme der assosiasjonene følger drømmens springende, men underlig logiske mønster. Det er ofte vakkert, ofte stort, ofte viktig. En sterk og klar debut.

Kjell-Richard von Wachenfeldt
Publisert i Vårt Land 18. oktober 2007

Bergens tidende: Poetisk forklaring på kvardagen

Gravferdskonsulenten slentrar inn i norsk litteratur

Allereie med tittelen «Mandag morgen står de døde i kø» legg poesidebutant Tyra Teodora Tronstad opp til ei avslappa kopling mellom kvardag og deteksistensielle – for denne diktsamlinga tematiserer døden på ein dels ny og spennande måte. Også språkleg kjem interessa for kvardag fram som ein vilje til å trekkje lyrikkens språk «ned på jorda». Språket
er forholdsvis enkelt, men maktarlikevel hovudsakleg å bere fram meir enn seg sjølv, noko som må til for at det skal bli litteratur. God litteratur eropningsdiktet «Dama med frakken»: «Du er borte. Det er et kjenntegn ved meg. Det er ikke raseri lenger, nå (…) Jeg var hun som holdt pusten.» Meir prosaisk i tilnærminga til døden og sorga, er andre dikt der vi møter kvardagen til ein gravferdskonsulent og andre som har sin arbeidsplass knytt til døden. Også i diktet «Onsdag» blir det kvardagslege ved døden tematisert: «Gravferdskonsulenten sovner i våpenhuset med panna tungt på seremoniprogrammet. Solisten leser avisa når han ikke synger», eller slik: «Jeg spiser matpakken i sakristiet. To skiver med ost under andre salme.
Slik tar jeg avskjed med en vanlig mann.» Under denne dels uhøgtidelege tematiseringa av død og sorg, ligg eit alvor og ei reflektert haldning til dette store eksistensielle temaet. Dikta undergrev det tabulagte ved døden ved å alminneleggjere den, og slik framhevar denne poesien døden som ein naturleg del av livet. Ja, for det handlar om livet også, for eksempel til gravferdskonsulenten som har ein kvardag utanfor døden: Om å ta trikken,som vi høyrer om i det fine diktet «Dørene åpnes og lukkes», eller om fredagskos i det meir bagatellmessig «Gravferdskonsulenten snakker om en vanskelig sorg» der korkje språk eller innhald løftar det ut av seg sjølv. «Hverdagen roperpå en forklaring», seier eit dikt - og denne diktsamlinga er eit poetisk og fint svar på nettopp det ropet. Difor er denne diktsamlinga eit åndsverk, og ikkje eit produkt.

Gro Byrkjeland
Publisert i Bergens Tidende 15. oktober 2007

Universitas: Usynlig kø

Tittelen på Tronstads diktsamling får meg umiddelbart til å tenke på Jan Erik Volds dikt, «Køen usynlig,» som også omhandler døden: Køen usynlig/ men likevel/ en køordning/ din far før/ deg din mor/ før deg eldre/ søsken før deg, og så videre. Tronstad og Vold skriver om det uunngåelige møtet med forgjengeligheten, i likhet med en rekke andre lyrikere, og forgjengeligheten er, som kjent, stoffet poesien veves av. Vi vet at døden skal innhente oss, men «vi puster ut og inn som for å markere en forskjell,» for å si det med Tronstads ord. Og Tronstad skriver vart og vakkert om døden, av og til kompromissløst, som her: Det er så slitsomt med symboler, kan vi være uformelle?/ De stripete buksene mine og de nakne beina hans betyr/ at det er jeg som lever, men er han klar over det, og av og til forsonlig: Det virker som om de har godtatt morgenens krav:/ At morgenen tilhører folk som lever. Diktene hennes er direkte og usentimentale, de pakker ikke inn dødsmotivet i fintfølende vendinger. Denne overrumplende åpenhjertigheten er diktenes styrke. Verselinjer som disse slår gnister i høstmørket: Jeg savner sorgen. Den er så varm/ ikke som denne kjøleromslukta/ eller som iskald hud når den sprekker opp/ på fremmede menneskers overarmer.

Christine Skogen Nyhagen
Publisert i Universitas 17. oktober 2007.